Kilde: Denne artikkelen er basert på artikkelen«– Det er en maktubalanse, sier forsker på trådløs hjemmeteknologi», skrevet av Kjersti Lassen (OsloMet) og publisert på Digi.no 5. juli 2026. Artikkelen bygger på forskning utført av Helene Fiane Teigen ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO, OsloMet.

Den digitale utviklingen har gjort smarthusteknologi til en naturlig del av hverdagen for mange nordmenn. Internett-tilkoblede enheter som smarthøyttalere, termostater, dørlåser, lysstyringssystemer og robotstøvsugere lover økt komfort, effektivitet og kontroll. Samtidig reiser teknologien viktige spørsmål om personvern, datasikkerhet og maktforholdet mellom forbrukere og teknologiselskaper. Forskning fra OsloMet peker på at mange brukere ikke fullt ut forstår hvilke data som samles inn, eller hvordan disse kan bli brukt.

I dag finnes internett-tilkoblede produkter i et stort flertall av norske hjem. Teknologien gjør det mulig å styre lys, varme, sikkerhetssystemer og underholdning via smarttelefon eller stemmekommandoer. For mange representerer dette en enklere og mer bekvem hverdag. Stemmeassistenter som Google Home og Amazon Alexa kan utføre en rekke oppgaver, fra å sette på musikk til å gi informasjon eller styre andre enheter i hjemmet.

Forsker Helene Fiane Teigen ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO på OsloMet har undersøkt hvordan mennesker lever med trådløs og internettbasert teknologi i hjemmet. Et av de mest overraskende funnene i hennes forskning er hvor lite bekymret folk ser ut til å være for personvernet sitt. Selv om mange er klar over at teknologien kan samle inn informasjon, oppfattes dette sjelden som et alvorlig problem. I stedet er brukernes største frustrasjoner knyttet til tekniske utfordringer, som manglende kompatibilitet mellom produkter eller systemer som ikke fungerer som forventet.

Ifølge forskningen begrunner mange brukere sin tillit med at de store teknologiselskapene har mye å tape på å misbruke kundedata. Andre mener at de selv ikke er interessante nok til å være mål for overvåking. Holdningen kan oppsummeres som: «Jeg er ikke en offentlig person, så hvorfor skulle noen bry seg om mine data?» Flere uttrykker også en viss resignasjon og ser datainnsamling som en uunngåelig del av det moderne samfunnet. Mange peker dessuten på at mobiltelefonen allerede samler inn store mengder informasjon, og at smarthusenheter derfor ikke oppleves som noe vesentlig tillegg.

Likevel understreker forskeren at risikoen er reell. Smarte enheter kan potensielt bli utsatt for hacking eller tekniske feil som gjør at brukerne mister kontrollen over viktige funksjoner i hjemmet. I verste fall kan digitale dørlåser, temperaturstyring eller andre systemer manipuleres av uvedkommende. Internasjonalt har det også vært eksempler på at smarthusteknologi er blitt brukt som verktøy i partnervold, der en person benytter kontroll over hjemmets teknologi til å trakassere eller skremme en annen.

Forskeren mener at den lave bekymringen blant nordmenn kan henge sammen med høy tillit til både myndigheter og institusjoner. Mange antar at produkter som selges på markedet allerede er tilstrekkelig regulert, og at myndighetene ville grepet inn dersom risikoen var stor. Samtidig er den offentlige fortellingen om digitalisering ofte svært positiv. Smarte løsninger blir fremhevet som nødvendige for alt fra energieffektivisering og strømstyring til omsorgsteknologi for eldre.

Et sentralt spørsmål gjelder hva som faktisk skjer med informasjonen som samles inn. Smarthøyttalere og stemmeassistenter er konstruert for å lytte etter bestemte aktiveringsord. Selv om selskapene opplyser at enhetene ikke skal lagre samtaler før de aktiveres, kan de reagere på andre lyder og stemmer enn de er ment å registrere. Når aktivering skjer, sendes data til eksterne servere for behandling. Forbrukere har ofte begrenset innsikt i hvor lenge slike data lagres, hvem som får tilgang til dem eller hvordan de senere brukes.

Dataene har betydelig kommersiell verdi. Teknologiselskaper benytter informasjonen til å forbedre tjenestene sine, utvikle kunstig intelligens og bygge detaljerte brukerprofiler. Disse profilene kan brukes til målrettet markedsføring og andre kommersielle formål. Jo mer informasjon som samles inn fra ulike kilder, desto mer presist kan selskapene kartlegge vaner, interesser og forbruksmønstre.

Dette er bakgrunnen for at Teigen beskriver situasjonen som en «maktubalanse». Forbrukerne får tilgang til praktiske tjenester, men betaler samtidig med verdifulle data uten nødvendigvis å forstå omfanget av innsamlingen. Teknologiselskapene sitter med stadig mer kunnskap om brukernes liv, mens brukerne selv har begrenset innsyn i hvordan informasjonen behandles. Ifølge forskeren kan denne skjevheten bli enda tydeligere etter hvert som KI-baserte assistenter blir mer avanserte og lærer kontinuerlig av samspillet med menneskene de er omgitt av.

Utviklingen viser at smarthusteknologi ikke bare handler om komfort og innovasjon. Den handler også om kontroll, tillit og retten til privatliv. Etter hvert som stadig flere enheter kobles til internett, blir det viktigere for både forbrukere, myndigheter og teknologiselskaper å diskutere hvordan personvern og databeskyttelse kan ivaretas. Teknologien kan gi store fordeler, men den krever også en bevissthet rundt hvilke spor vi etterlater oss i våre egne hjem.